TIDLIGERE HUNDER
Essi (Doberguard`s Esmeralda), var datter til vår egen N uch Doberguard`s Aimee. Essi var en utrolig herlig og snill hund. Alltid glad, - glad i alle mennesker og dyr. Vi hadde kaniner en periode, og de ble tatt godt vare på av Essi. De ble vasket og stelt. Essi hadde et utrolig søtt uttrykk, tror det må være den søteste dobermann jeg noen gang har sett. Hun hadde et valpete preg over seg hele livet.
Vi trente en del lydighet, bruks, og agility. Vi prøvde oss på å konkurrere i lydighet, og hadde opprykk til klasse II. Essi var ivrig når vi jobbet, og ble enkelte ganger vel ivrig når det var ting hun fant i sporet, feltet, eller det var snakk om å leke med fille eller kong. Ikke alltid like lett å bli enige om hvem som eide disse tingene. Belønning med godbit ble det som fungerte best på henne, for mat var viktig! Hun sto alltid tidlig opp på morgenen. Vi kunne våkne av at hun sutret, og trodde mange ganger at hun skulle ut, men nei da, det var mat hun ville ha. Etter å ha spist, passet det damen å gå ut og lufte seg!
Essi fikk etterhvert en favoritt ”hobby” når vi var på tur i skogen. Å søke etter kongler ble helt topp. Selv om hun de siste ukene hadde en del plager, så var hun like ivrig når hun fikk ut og jobbe i skogen.
Vi stilte Essi på noen utstillinger. Resultatene varierte fra at hun fikk 2.premie, til at hun endte opp med cert og BIR! Hun hadde tre cert, men manglet kennel-certet for å bli champion.
Det siste året ble for Essi et år med mange dyrlegebesøk. Det startet tidlig på året med mange undersøkelser før det ble konstantert lavt stoffskifte. Hun hadde også en del jursvulster. Det ble i sommer vurdert operasjon, men da det ble tatt røntgen, fant man en skygge på ene lungen, og hjertet hennes var forstørret, så operasjon var for risikabelt. Situasjonen forverret seg de siste ukene hun levde, så vi ble nødt til å ta den tunge avgjørelsen og la henne slippe.
Vi minnes henne som den trivelige, snille hunden hun var, og vi savner det søte uttrykket hennes.
N UCH Doberguard`s Aimee 14.04.96 - 12.04.03
(KORAD Roy Royal-Bell - N uch Doberguard`s Pepita)
Det ble en måned uten hund før Aimee kom til oss fra Kennel Doberguard. Før det, ble det mange telefoner for å finne noen som hadde valper, og som jeg kunne tenke meg å kjøpe fra. Vi var heldig og fikk høre at det var valper hos Jeanette Strand/Kennel Doberguard, og fikk komme ned og hilse på dem. Der var det et kull på 10 valper, hvorav 6 tisper. Valget falt på Aimee, ei fin tispe, selvsikker og nysgjerrig. Aimee ble stilt på en del valpeshow og utstillinger. På sin første utstilling etter å ha blitt 2 år, ble hun N uch!. Hun var en snill og trivelig hund. Vi trente en del lydighet, og hadde opprykk til klasse 3. Prøvde oss også på brukskonkurranse (spor). P.g.a. senere sykdom, ble det ikke at vi fikk startet i klasse 3. Aimee ble mor til Doberguard`s E-kull, født i -99. 7 valper (2 hanner og 5 tisper). Av disse ble 3 av tispene N uch, og av de 5 som er stilt på utstilling, har alle ett eller flere cert! En ble også Norsk Vinner tispe valp, og en ble Norsk Vinner tispe! I dette kullet beholdt vi ei tispe, Doberguard`s Esmeralda (Essi). Jeg hadde planer om å ha et kull til på Aimee, og det skulle vi ha her hjemme. Dessverre ble hun syk da valpene var ca. 7 mnd. Med jevne mellomrom fikk hun akutte smerter. Etter mange undersøkelser, fikk vi svar på blodprøvene, og de viste ekstremt høye leververdier. Det ble nye runder med røntgen og ultralyd, før en leverbiopsi ga det endelige svaret på hva som feilte henne. Hun hadde CAH (kronisk aktiv hepatitt/dobemann-hepatitt). En sykdom som svært få hadde hørt om her i Norge, men som det i andre land er vanlig å sjekke med blodprøve. Veterinærene gå henne maks 3 år å leve, og hun måtte gå på store doser kortison m.m. resten av livet. I perioden Aimee var syk, mailet jeg med en amerikansk professor som forsket på sykdommen. Han fikk informasjon om utviklingen av sykdommen, bl.a. resultater av blodprøver som jevnlig ble tatt av Aimee. De hadde ikke funnet noen årsak til sykdommen, og heller ikke hvordan den nedarves. Så lenge det ble tatt blodprøver av hundene, og leververdiene var innen normalen, kunne en regne med at hundene var friske. Aimee holdt seg i bra form i et par år. Hun fikk så en periode med mageproblemer som endte med en magedreining. Jeg så hun ble dårlig, og skjønte hva det var, så vi kom oss til veterinæren i løpet av 10 minutter. Magedreining ble konstantert, og hun ble operert. Noen forferdelige dager fulgte med en hund som hadde smerter, og jeg selv bebreidet meg for at jeg hadde latt henne gjennomgå dette. Hun burde ha sluppet dette med tanke på sykdommen og plagene hun hadde fra før. Men, det er ikke alltid like greit å ha fornuften med seg. Til tross for dette, levde Aimee ca. et år etter operasjonen.
N UCH Affra`s Black Caysa 18.09.86 - 20.05.96
(Aleksander av Stokkhaug - Affi av Jembletun)
Caysa overtok jeg fra Affra`s kennel da hun var 5 mnd. Hun hadde da vært solgt til en familie, men oppdretter hadde hentet henne tilbake. Caysa ble stilt på noen utstillinger, og ble etterhvert N uch. Vi planla å ha valper på henne, og var på besøk til en hanhund. Men denne hanhunden ville ikke gjøre det han skulle... Det ble ikke gjort noen flere forsøk på å parre henne. Hun er den første av hundene Mats-Einar har vokst opp med, og hun var 6 år da han ble født. Hun var en snill og rolig hund, men hadde en uvane med piping. Jeg hadde ikke bil de første årene med henne, og forventningene til å være med bil ble stor. Det betydde for henne at vi skulle på tur i skogen, trening el.l., og da ble det en del lyd, spesielt når vi kjørte rolig på grusvei. Vi trente lydighet, og "luktet" litt på brukshundøvelsene. Hun var alltid frisk og sprek, og jeg trodde egentlig at hun skulle bli skikkelig gammel. Men, plutselig en dag i mai – 96, ble hun dårlig. Den siste vinteren hadde hun begynt å plages med sår på potene, og hun måtte gå mye med sokker. Hun fikk etterhvert sår som ikke ville gro, de sprakk og blødde. Allmentilstanden ble svekket, og vi dro til veterinæren. Mange prøver ble tatt, hun ble slappere og slappere, og slimhinnen var bleke. Fikk svar på blodprøvene samme dag som vi valgte å avlive henne, og de viste at hun hadde en form for blodkreft som gikk på de røde blodlegemene. Jeg hadde trodd jeg hadde god tid til å bestille meg ny valp ettersom Caysa var så sprek, - og plutselig sto vi der uten hund!
Doberhill Black Fancy 27.10.84 - nov.-91
(N uch Doberhill Black Vix - Doberhill Black Zarina)
Fancy bodde hos meg til hun var 14 mnd. Jeg hadde da både henne og Ringo. Fancy ble trent litt i lydighet, og stilt på noen valpeshow. Noen utstillingsstjerne ble hun ikke, men en snill og trivelig hund var hun. Etter at det ble slutt på et samboerforhold, flyttet jeg hjem til mine foreldre, og der var det ikke plass til å ha med seg to hunder. Jeg valgte da å omplassere den yngste hunden, altså Fancy. Hun kom til et hyggelig ektepar i Malvik. Sammen med dem fikk hun mange fine turer i fjellet, og ble ellers tatt godt vare på. Der fikk hun være til hun døde 7 år gammel, p.g.a. magekreft.
Ringo 26.06.76 - 16.02.87
(Sote Jarl av Sverresborg - Lucy)
Labradoren Ringo var min første hund. Han fikk jeg da jeg var 15 år. Jeg hadde ønsket meg hest og hund i flere år, og gleden var stor da det endelig ble en hund. Ringo var en følgesvenn gjennom vel 10 år. Han var med meg over alt. Vi trente en del lydighet, og ellers ting vi kom på. Vi begynte å trene i Steinkjer Hundeklubb da klubben startet med treninger i -84. Det likeste han visste var å få bære ting. Var vi på butikken, måtte han få være med å bære hjem varene, eller bære veksa mi el.l. Det han fikk i munnen bar han alltid helt hjem. Kunne gå flere km med pakker i munnen! Han lærte seg også å hente post i postkassen, hente sko osv. Å være med på hytta, og i ved-skogen, var stor stas. Da bar han gjerne hele bjørkestranger ned til hytta. Han ble også prøvd som trekkhund, men det var ikke helt hans greie. Da foretrakk han heller å sitte på f.eks. pulken, eller akebrettet. Ringo var også med da jeg flyttet til Trondheim for å gå skole, og senere en periode da jeg jobbet i Sandvika utenfor Oslo. Han var utrolig grei, slo seg til ro dit vi kom. Å reise med han på buss, tog osv. var aldri noe problem.
